Jeg har nå vært i Pakistan en drøy uke. Grunnen til at jeg ikke har blogget før, er rett og slett jobb fra 9 -18 + noen jobbrelaterte telefoner i etterkant + midddag, shopping og sightseeing, gjør det hele litt vanskelig å få skvist inn tid. Men fytterakkern så mye morsomt og spennende jeg har opplevd.
Før vi satt oss på flyet for en uke siden tok Diep taxi ned til Oslo S. Den pakistanske taxisjåføren syns det var VELDIG kult at hun skulle til Pakistan og Islambad, men da hun sa hun skulle fly turistklasse på PIA, måtte han innrømme “det er en jungel”. Og sannelig, det stemte ganske godt. Det var kanskje like mange barn som voksne og det var alltid en eller to som gråt i kor. Nå har det seg sånn at barnegråt i en av to tilfeller fremprovoserer latter, fremfor irritasjon i mitt tilfelle. Så det var egentlig ikke noe problem. At hun jenta ved siden av meg finner ut at techno-trance-master-bollywood på dødshøyt er en fin avkoblig (for henne), gjorde meg hakket mer irritert. Jeg måtte både ha ørepropper og øreplugger utenpå med “relax radio” og klarte forsatt ikke å stenge ute den pakistanske teknotrancen. Jeg fikk omsider sove, og vi ankom flyplassen to timer forsent, flyet var nemlig forsinket. Jeje, da er det bare å stå i kø. Vi valgte foreigners/diplomates, men følte at vi kunne likesågodt gå i “children/unaccompanied women” kategorien. Vår pakistanske kollega med lokalt pass, kunne nærmest løpe gjennom køen og stod å ventet ved bagasjen.
Vi ble eskortert i med et følge på tre biler, en til oss, en til bagasjen og en til de væpnede sikkerhetsvaktene. Vi ankom Serena hotel og skulle om få timer møte en annen Telenor kollega for sightseeing. Først måtte vi gjennom en politisperring, så måtte vi gjennom enda en sjekk av motorrom og bagasjerom, så måtte vi gjennom enda en sikkerhetskontroll med speil for å sjekke om det var gjemt noen bomber eller tilsvarende under bilen, og så kom vi inn på parkeringsplassen. Det skal ikke stå på sikkerheten altså. Så måtte vi gjennom en metalldetektor og så kjøre all bagasjen på en gjennomlysning. Så kom vi inn på hotellgrunnen. Da vi hadde kommet oss opp til inngangen til hotellet, var det en siste metaldetektor før vi kunne komme inn resepsjonen. Bare for å understreke, dette må vi gjøre hver eneste gang vi skal inn på hotellet. Diep og jeg skiftet til pakistanske klær og var klar til utforskning av denne byen.
Vi dro opp på et fjell med utsikt over hele byen og spiste brunch med vår Telenorkollega. Det het Daman -e- Koh. (Dette skrev jeg forsåvidt om i forrige post, men jeje reprise er ikke så dumt) Veldig fint å kjøre opp dit, selv om det var snirklete og sjåføren kjørte grisefort med motgående trafikk som tok like mye hensyn. På veien opp dit var det noen aper som noen turrister var opptatt med å mate. Jeg har jo ganske mye erfaring med å se aper, så vi kjørte fort videre. Det som er litt morsomt er jo at på vei opp dit, finnes det noen beryktede villsvin, som er ansett som kjempefarlige, og de liker visstnok å gå ut i veien midt på natten. Vi så ikke dem 
Da vi skulle sette oss i bilen for å reise ned igjen snudde jeg meg plutselig og la merke til at det var en guttegjeng på kanskje 15 gutter bak oss. Min umiddlebare reaksjon var de skal rane oss. De fortale vår pakistanske kollega at de hadde aldri vært i Islamabad og syns det var veldig facinerende med Diep og meg i pakistanske klær, og lurte på om å få ta et bildet. Det kom fra Sindt provinsen. Vips var photosession i gang. De byttet på for å stå ved siden av oss, det gikk på skinner. Jeg følte meg teit fordi jeg hadde vært så fordomsfull.
Vi besøkte så Faisal Moskeen, og Diep og jeg var jo korrekt antrukket til et slik besøk og fikk gå inn da de slapp inn folk for bønn. Vi gikk opp på kvinnenes galleri (ikke lov i det vanlige store rommet) og satt oss ned. Vi sitter ned for å observere, men plutselig gir en av damene tegn til at vi skal komme bort og sette oss ved dem. Jaja tenker vi og går å setter oss på deres tepper som de har ryddet plass til oss på. Vi skjønner at flere damer kommer til på begge sider og vips var bønnen igang. Hehe. “Hva gjør vi nå?” Vi kunne jo ikke bare stikke! Vi måtte bare følge med på alle bevegelsene bøy ned halvveis, sett seg ned på knærne, pannen i gulvet og opp igjen, mens imamen sang ut Koransitater på arabisk (vet strengt tatt ikke hvilket språk det var). Situasjonen er så utrolig absurd at Diep begynner og le. Jeg får sikkelig panikk, og sier til henne. “Du MÅ slutte”, hvorpå hun fniser litt til, “Tenk på det som en yoga time!” Heldigvis var det setningen som gjorde underverker. Diep sluttet å le og vi “ba” (gjorde de riktige bevegelsene i det minste) på rekke og rad med kanskje 20 damer. Helt absurd! Men vi fikk jo nesten testet hva det vil si å be da, selv om det kanskje ikke var så frivillig som det burde. Gruppepress gjør underverker 
Vi avslutter dagen på hotellet med en massasje, og dagen etter er det første dag på jobb i Pakistan…
