Jeg sitter nå på Frankfurt flyplass, og venter på at jeg kanskje kommer med flighten til Oslo, som er overbooket med syv (fat chance der altså). Jeg har derfor ganske god tid å skrive om bursdagen min og hele Bali helgen.
Vi ankom Denpasar på Bali litt før midnatt (rett før bursdagen kicket inn). Daniel måtte selvfølgelig ha visum på forhånd og jeg lo hånlig av at mitt norske pass lar meg komme inn i nesten hvilket som helst land, UTEN VISUM. Jeg trakk tilbake fornærmelsen kjapt da jeg så hva som ventet oss. Man måtte kjøpe visum på arrival, og Daniel bladde opp 25$ i lokal valør og betalte for meg (jeg hadde også gjort et poeng at det var billigst å ta ut penger når man ankom, noe som hadde ført til at jeg ikke hadde hatt penger til å komme inn i landet). Køene er det verste jeg har sett. Jeg tar en tur i customs USA når som helst, i stedet for å stå den køen der. Daniel stod tålmodig og ventet med meg (køen for forhåndsvisum var selvfølgelig på kanskje fem minutter). Etter at vi hadde stått i køen en time og bursdagen hadde begynt, dro Daniel i sin egen kø for å hente bagasjen som hadde snurret rundt på båndet alene i en god stund. Der var jeg, på min 25 årsdag i en kø med snikende kinesere foran meg, og skravlende amerikanere bak meg. Da det endelig var min tur, fikk jeg klistret inn et feienes flott visum datert bursdagen min i passet mitt. Daniel stod å ventet og vi kom oss inn i en taxi.
På flyet hadde Daniel og jeg hatt en interessant diskusjon, det stod nemlig i boken han leste at det mest minnerike tingene i livet hender når til ikke går som planlagt. Møte kjæreste, dra på en impulsferie, gå utenfor allmannsvei osv. Dette skulle vise seg å være en pekepinne på hvordan bursdagen skulle utarte seg.
Vi ankom hotellet slitene og klare for å komme i hus. Security mannen informerte oss på en faktasetninglignende måte: «Hotellet er fullt, jeg skal kjøre dere til et annet hotel, det heter Aston». Daniel stod der målløs, han hadde betalt og alt, og nå (fordi hotellet ville sikre seg inntekter in case vi var no show) skulle vi plutselig bare bli FLYTTET. Diskusjoner ble forsøkt, men det hjalp ikke, det var fullt. Vi dro til Aston som viste seg å være et kanskje enda litt finere hotell (yey, vi får prøve mange hotel i Bali). Hotellet lå i «hotelområdet» Nusa Dua der familier feriere og par drar på brullypsreise. Ikke Kuta som er partybyen på Bail.
Verandaen utenfor rommet vårt
Frokostområdet
“Bakgården”
Daniel og jeg på oppdagelsesferd på etter frokost
Jeg våknet selvfølge ved 6 tiden, etter å ha sovnet kl 3 og var lys våken (ikke noe tid å kaste bort på bursdagen). Jeg ventet helt til kl 7 til å vekke Daniel for å gå ut på den lille verandaen vår og loffe bort til frokostområdet. Det var i en ubeskrivelig vakker hage som endte på stranden i «bakgården» på hotellet. Jeg gomlet i meg alt på frokostbuffeten som går under «ikke sunn norsk frokost» med pannekaker og diverse søtsaker (ok, det var kanskje ikke så digg med sukkersjokk til frokost, men det var bursdag, dammit!). Etter frokosten gikk Daniel og jeg en tur på stranden. Vi gikk bort det hotellet vi skulle bo på i utgangspunketet og sjekket ut stranden. Hmm, den på Aston var finere. Tilbake på rommet ringte vi respesjonen for å spørre om hva som skulle skje videre, om når vi skulle bli flyttet tilbake osv. Ingen respons. (Jeg kom med flyet i Frankfurt, det er nå dagen etter i skrivende stund). Vi ventet uten egentlig å kunne gjøre noen ting, siden vi var bundet til teltefonen. Jeg hadde nemlig ikke så lyst å foreta meg noe på egenhånd. Etter noen timer fikk vi mer informasjon, hotellet var i utgangspunket fullt enda en natt, men vi kunne bo på Swiss Grand Bali resten av oppholdet. Ok, greit vi dro dit, og holdt nesten på å snu i døren da vi skjønte at det ikke lå ved stranden. Etter å ha ringt og bitchet litt bestemte vi oss for å ikke kaste bort mer tid, og ta rommet. Det angret vi ikke på. Dette hotellet var ektremt my høyere standard enn de andre, og de hadde en shuttle buss til hotellets private strand. Rommet var kanskje 30 kvadratmeter og hadde egen veranda.
Lobbyen på det nye hotellet
Hagen til det nye hotellet
Etter noen timer på stranden gikk benyttet vi oss av hotellets spa faciliteter, og tok en to timers lang massasje med skrubbing av kroppen side om side i et fantastisk åpent hus midt i det fantastiske hagen til hotellet. Jeg var så avslappet at jeg sluttet å gå, og bare svevde.
Etterpå ville vi se oss litt rundt. Vi hadde fått en gratis middag på det opprinnelige hotellet og vi tenkte å dra dit, men senere. Vi dro så til en liten naboby hvor vi tok noe å drikke, hvor vi overveide solnedgangen og fikk sett Barong dans. Vi testet den lokale vine “Hatten” (he-he) som ikke var så verst. Etter en liten stund ble vi litt sultene og bestemte oss bare for å spise der. Jeg hadde jo egentlig planlagt å ha på meg den fine nye svarte kjolen til middag, men jaja. Ingen andre ting hadde gått som planlagt denne turen, så det spilte ingen rolle. Det vr egentlig en sjømatrestaurant og vegetarmenyen var ikkeeksisterende. Likevel kokelerte de frem et mylder av forskjellige retter. Noen lokale helter kom å sang ved alle bordene, til oss sang de bursdagsangen og «Beautiful» av James Blunt. 
Da vi kom hjem, var vi slitne og fornøyde begge to og skrudde på Animal Planet og en dokumentar om mårkatter, som vi koste oss med. (Jeg er veldig glad i dyr, på en sånn veldig barnslig måte: Seeee sååå søøøøøøt….. ). Daniel sa han skulle kjøpe mer internet tid, og kom tilbake med en bursdagskake til meg, som han hadde kjøpt på den lille nærbutikken. Han kjøpte sterainlys som han tenkte på og sang etter beste evne “Hurra for deg” (ikke så lett når man er fra Venezuela). Jeg blåste ut lyset og innså at dette var den beste bursdagen noen sinne.
Sånn oppsummert var dette den beste bursdagen ever. Og jeg takker Daniel høyt for at han gjorde det mulig !
Nyttårsaften 2009/2010 Maracaibo
Ape ved Panama Kanalen
