The world according to Hege

Min gode venn Kristoffer og jeg gikk hjem fra en koselig middag på Habibi. Ved glassmagasinet kom den brilliante ideen. “Hege, hvordan går det med treningen?”, “Joda,” sa jeg, “det går ikke, er nok verdensmester i slappfisk”. “Jasså, tror du skal jobbe litt bedre for å slå min verdensrekord i slappfisk”.

En god idé ankommer som hør og bør i slike sammenhenger, “Vi begynner å jogge SAMMEN!” Veldig rolig, blir vi enige om, ikke noe vits å gå ut for hardt i starten. Ja, en gang i uken burde holde, og kanskje to når vi klarer å jogge sammenhengede i 30 min.

Ideen var satt. Etter vi hadde gått opp slottsbakken, måtte ideen nedjusteres. “Hmm, tror vi bør begynne og gå tur sånn i starten” *pust, pes, pust* “Jepp, gå tur så oppgraderer vi, når vi klarer å gå opp denne bakken uten å dø” *pust, pes, pust*.

Da har jeg hvertfall en gå-tur date neste tirsdag.

Hvis du ikke har fulgt med i timen og lest om gårsdagens trening (dritspennende lesing, men masse kule bilder og filmer og flash animasjoner, lover altså), så kan du lese om det her. Her kommer en kort oppdatering. Jeg kan ikke gå noe særlig fortere enn 2 km/t, og da ser jeg ut som jeg har på meg bleie. Jeg kan ikke gå nedover trapper, og jeg bør bli sittende hvis jeg har klart å sette meg ned. Kommer til å være støl i en uke. Ser frem til torsdag Har mer vondt i kroppen enn da glassportene på telenor smalt igjen rett på hele kroppen min.

Ooo, kom på at jeg kunne skrive noe mer artig! Jeg var på Habibi ved Brugata i dag for første gang. Jeg har aldri vært der før fordi jeg syns det har sett så chabby ut fra utsiden og Brugata er ikke favorittstedet i Oslo heller. Men, jeg sier bare en ting. NAM NAM NAM! Anbefales på det stekeste. Jeg spiste Mezeh (mulig jeg bommer her altså) som er en palestinsk rett (mistenker at det spises i de andre landene rundt om også, men er ikke skråsikker på den). Det var så mye mat at 70% av det lille bordet vi satt på var dekket av diverse småretter som var MINE! YEY! Anbefales! Jeg har lært at jeg ikke skal være så fordomsfull for steder på litt kjipe steder, med kjipt utseende.

Har forresten fikset litt på antispam pluginen min, så nå får jeg se om mailboksen fylles med spammeldinger…. SPENNENDE!

Idag hadde jeg avtale med Tone om å være med henne på Bjølsen. På jobben satt jeg å pønsket ut hvilken unnskyldninger jeg kunne komme med som virket mest troverdige for å slippe, men fant ingen som var gode nok. Hadde en ganske fin dag idag, til tross for at Tone og jeg hadde chattet til kl nærmet seg to i natt. Jeg har også oppdaget Fres fra tech nutrition som egentlig skal brukes før trening, men som inneholder nok koffein til at jeg drikken en om morgen når jeg kommer på jobb og en etter lunsj. Jeg er avhenging. <3 I tilegg har jeg begynt å ta Spirulina og min litt plagsomme og tilbakekommende hodepine er forsvunnet for solen, jippi! Altså ingen unnskyldninger for å ikke trene.

Nuvel jeg trapper opp på Bjølsen og banner for meg selv fordi det er så sable kronglete å komme seg dit. Tone er ikke kommet enda, så jeg gå facinert inn i verdens største ICA og leter etter nøttebarene. Etter å ha konkuldert med at de ikke er ved smågodtet, pottiset, kjeksene eller nøttene, gir jeg opp og kjøper litt energigivende smågodt. I køen på ICA møter jeg Kristin som jeg tar følge med opp i gardenroben. Tone kommer like etterpå.

Jeg begynner med knebøy som jeg ikke helt har dreisen på, og blir fortalt at jeg burde frontbøy. “Hva er det?” spør jeg blond som jeg er, og fikk en innføring. Det gikk veldig bra og ryggen var fin. Så var det benk som gikk fint, og dips. Da jeg skulle ta markløft hadde jeg fortsatt kramper i beina, så det gikk ikke så bra. Jeg assisterte Kristin og Tone i påkledningen av knebøyutstyret. Jeg hjalp på min måte ved å mobbe dem litt, fordi de så litt teite ut. God venn jeg altså. Tone og Kristin løftet tungt, (over 100 kg) men jeg fulgte mer med på den torturen de utsatte seg for da de fikk surret beina. Auch, glad det ikke var meg. Jeg filmet Kristin, og kom med sånne rutinerte kommentarer som “filmer jeg nå?”.

Da jeg skulle ta bussen hjem så jeg at hvis jeg var raskt av 37 bussen for å ta 20 bussen ville jeg slippe å gå fra collets. Jeg var ikke rask nok av 37 bussen, og måtte vente på Sagene i 8 min uten batteri på mobilen. Moro! Ingen korresponderende trikk på Majorstuen, så jeg labbet det lille stykket hjem og tok en tur innom Meny hvor jeg gikk bananas på ting jeg syns er digg, og kanskje vi ikke nødvendigvis trenger. Smart!

Skal trene med Tone igjen på torsdag. Gleder meg

Kan forresten friste med at snart kommer det noen reiseting på bloggen igjen, da februar er fullbooket med turer til det store utland. Men vi får se hva som skjer med jobben. Kanskje jeg kommer meg enda lengre enn til Berlin og København som egentlig står på planen.

/Hege

Og tema er TRENING! YEY!

I det siste har jeg gjennopptatt treningen.. Litt hvertfall, vell og merke. Jeg har vært med Tone på Bjølsen hos Oslo Styrkeløft klubb og løftet vekter, lette vekter. Tone har satt på et treningsprogram for meg, mengdetrening som det visstnok heter. Jeg trener med relativt lette vekter, dør ikke akkurat på siste reppen hvertfall. Men det er fokus på teknikk, så jeg skal gjøre det riktig og ikke pådra meg skader. Regner med det blir mer motstand etterhvert

Program laget og entusiasmen er til å ta og føle på! (Bilde: Rie Alexandra Rørstrand)

Sjekker at de supertunge vektene sitter godt på plass. Viktig med god bøy i knærne og rett rygg når man tar disse vektskivene opp fra gulvet! (Bilde: Rie Alexandra Rørstrand)

Det var utrolig koselig og moro å trene med Tone. Alle på klubben var hjelpsomme og koselig. Jeg er jo supernebee, og første dagen valgte jeg en knæsj rosa t-shorte, sånn tilfelle folk ikke ville legge merke til meg… Jeg var veldig “her kommer jeg, superblond og i rååååååsa”. Stilig.. Gjorde hvertfall et inntrykk! Andre søtnoser som hjalp meg var Kristin og Hilde. Treningen jeg gjorde har til med gjort meg litt famous. Blogg famous that is. Både Tone og Hilde har blogget om mine prestasjoner (klikk på navnet for å lese).

Jeg var til og med med på julestevne på klubben (som tilskuer selvfølgelig). Jeg vet ikke helt om jeg ser på meg som en styrkeløfter i nær fremtid, men time will show. Tone er på rekkruterern så vi får se hvor god selger hun er

Jeg har pådratt meg et ambivalent forhold til trening det siste halvet året. Før var det alltid “bikini form” som var hovedmotivasjonen for å bevege meg inn døren på SATS. Det siste halve året har jeg besøkt sats serdeles sjeldent, og stort sett bare gått isteden for å tatt trikken, og samtidig holdt meg til en klesstørrelse jeg kan fint leve med. De gangene jeg trener superheftig og er i en hard treningsperiode, får jeg ekstrem appetitt, klærne sitter like stramt som før treningsperioden. Altså hard trening funker ikke så bra på meg. De gangene treningen “funker” dvs klærne sitter løsere er jeg helt nazi på veiing av mat og logging av trening, og det varer aldri i lengden. Aldri.. Og dessuten blir jeg helt bling i bollen og tenker trening, kcalorier, mat, lav karb, høy fiber, mye protein på innpust og utpust.

Nå skal jeg altså begynne igjen, og følge et program. Hmm lurer på hvordan dette kommer til å gå?

Jeg har delvis ignorert min gode venninne Dieps forslag om maratonløping neste år, men på lørdag kom jeg ikke unna. Hun og en annen venninne diskutere det i det vide og det bedre og jeg måtte ta stilling. Svaret var, jo, ja, kanskje, ok da. Maraton?!?!?!?!? Jeg som syns det var pain å trene til sentrumsløpet. Jeg har aldri før løpt noe annet enn fotballtrening i syvendeklasse eller til bussen og ifjor bestemte jeg meg for å gjennomføre 10K og trente i fire-fem mnd til det. Jeg har en teori om løping, nemlig at hvis man når et magisk punkt vil man bli hektet og elske hvert sekund av det. Det magiske punktet har jeg enda ikke krysset og har ikke løpt en meter etter sentrumsløpet, med kanskje unntak av til en trikk som nesten kjørte fra meg. Jeg har riktignok spasert og gått veldig mye i det siste, istedet for vanlig trening, men dog. Løpetreningen har latt vente på seg. Og nå har jeg delvis forpliktet meg til å løpet 42, et eller annet km. De to eventuelle løpepartnerene er mye mer rutinert i løpingen sin en det jeg er og har kommet over det magiske punktet.

Bilde: Flickr

Det er snakk om Berlin maraton eller noe annet fancy et sted i Europa. Jeg er litt delt, selvfølgelig jeg har jo som mål i gjennomføre et maraton i løpet av livet, men mistenker at stryketreningen som jeg liker mye bedre kommer til å bli nedprioritert iforholdt til mil etter mil lagt igjen på mølla og i skolen. Og fiskebollemusklene svinne henn..

Så hva skal jeg gjøre?

Jeg tenker, gjør ferdig målene jeg har satt til jul, og veksl mellom løping og styrke frem til jul, med en knapp på styrken. Føler jeg det bare er død og helvete med løpingen, for jeg ta maraton senere.

Bra plan?

/Hege