The world according to Hege

Lørdag løp jeg Sentrumsløpet! Været var fantastisk og motivasjonen var topp! Da jeg løp opp Slottsparken med “Eye of the tiger” på øret gikk det strålende! Dette var da selvsagt etter jeg hadde surret litt med starttiden, men jeje. Da jeg hadde kommet opp de første bakkene kom det over meg, ja jeg fikk hold, og til de grader. Pasta to timer før løpstart var kanskje ikke det smarteste jeg har foretatt, men nu vel, jeg måtte gå litt for å få det av meg. Treningsparter tok meg igjen litt opp mot Frognerparken, og hun skrek ut (med musikk på øret) GO HEGE, GO HEGE, YEAH BABY, YEAH! Så høyt at jeg mistenker at alle som var 100 meter foran og 100 meter bak hørte det Ingenting er som litt motivasjon, selv om det blir ropt ut. Daniel hadde vært flink å løpt rundt hele byen for å ta bilde av meg..

Etter 8 km løping gav holdet seg, og det var digg! Tiden bli 1 time og 4 min, altså ganske mye tregere enn målet på 50 min, men jeg koste meg! Masterpartner løp på 55 min, jeg på 1,04 og treningspartner på 1,14.. Ganske perfekt fordeling med andre ord! Jeg skal ikke gi opp løpingen, selv om jeg har fullført. Jeg har lyst å melde meg på 10K igjen til høsten, men det skal bli digg å bli skikkelig støl igjen etter litt heftig styrketrening!

Ha en fin dag
/Hege

Sitter her med nesten igjenklistrete øyne, hvorfor? I blame påske! Nei egentlig gjør jeg ikke det, jeg skylder på meg selv som fant det for godt å legge meg til en fornuftlig tid i løpet av påsken, som gjorde at døgnrytmen har flyttet seg en tidsone på andre siden av verden. Jaja, anyways! Det hjalp ikke at Nike+ dingensen min paiet igår. iPoden min kjenner ikke igjen recieveren, og jeg er litt irriteret.. Få labbe innom Apple og satse på at de hjelper meg Det hjalp hvertfall ikke å sitte hele natten og feilsøke og gjenopprette fabrikkoppsett!  Jeg skal gjøre mitt beste for å gjennoppta mastermotivasjoen. Bare å visualisere, master of science… magisk!

/Hege

Ofte ser jeg facebookoppdateringer angående masteroppgaver, gjerne med “hat”, “død” og andre mer følsesladde begreper i negativ retning. Heldigvis har jeg aldri kommet dit! Jeg elsker å jobbe med oppgaven, mest fordi jeg ikke gjør den alene. Min masterpartner og jeg støtter hverandre når motivasjonen daler, og når panikken kommer over oss. Den ene er alltid mer entusiastisk enn den andre, som smitter over. Den andre grunnen til at jeg elsker oppgaven er fordi vi jobber med noe vi syns er kjempespennende! Kort fortalt uten å bryte noen taushetserklæringer skriver vi om business modeller for et prosjekt. Jeg driver nå med literature review og kan komme med tips til andre som syns at business model og innovasjon er morsomme greier. Først ville jeg anbefale å sjekke ut boken Business model generation, av A. Osterwalder (Avbildet). Utrolig spennende bok og et veldig godt verktøy, selv for folk som ikke driver med business. Bloggen hans er også veldig bra, og kul å følge med på. I et googlende øyeblikk fant jeg gull igår da jeg snublet over business model community. Her er det masse interessante artikler som vi saumfarer på jakt etter gode sitater. Fant blandt annet en skrevet av IBM som bare er 16 sider med super informasjon, og den kan du finne her. Ok, back to work..

I <3 business models!

/Hege

En syvendel av livet består av mandager. Det er bare å venne seg til den tanken, noe jeg faktisk har gjort. Dagen begynte med at jeg valget høyhelte støvletter, og gikk 200 meter før jeg skled på isen idet jeg skulle krysse veien. Jeg knelte ned i en telemarkslignende positur, før jeg karret meg opp igjen. Pinlig, men jeg er relativt vant til lett kløning i hverdagen, så det plagde meg ikke nevneverdig. Bussen kom, var på Telenor før masterpartneren min, yes, en gang måtte jo bli den første! Jeg sjekket status på SATS Nike+ challenge og kunne konstantere at jeg hadde beveget meg ned til en 19. plass for Solli plass og 49. total, konkurranseinstinktet har nå kicket inn for fullt! Jeg har nå fått én venn på nike+ profilen min, en barndomsvenninne som utfordret meg til en challenge. Vi kalte den H vs H siden hennes navn også begynner på H, og vi skal konkurrere om å klare å løpe 150 km til slutten av april. Jeg har fått blod på tann! Herlig, hun har en fordel, hun bor i litt mer landlige omgivelser og har hund som hun løper med, jeg må derfor legge inn høygiret for å vinne… Flaks for meg at sentrumsløpet er i løpet av perioden.

Over til mer mandagskos. Ved lunsjtider beveger vi som vanlig mot kantinen, henter kantinebrett og glass og stiller meg som vanlig i kø. Jeg ble så entusiastisk da jeg så at de hadde potetsalat at jeg kastet meg ut av salatkøen for å ta for meg. Den var ikke så smart, jeg mistet nemlig alt innholdet på brett mitt og knuste både tallerkenen min og glasset i et gigantisk brak! Selvfølgelig var dette midt i lunsjrushet! Og ansiktene som møtte meg var en blanding av “oi stakkars deg, det var nok flaut!” til “uff nå skvatt jeg skikkelig” til “prøv å vær litt mer forskitig neste gang.” Ja ja, hadde vært koselig å få oppmerksomhet for andre ting enn kløning idag, men jeg tror kanskje jeg skal holde en lav profil resten av dagen.

Heldigvis går det supert med masterskrivingen! Så foreløpig er dagens score (kløne vs flinkis) 2-2!

Ha en fin mandag!

/Hege

Jeg følte meg ikke videre i toppform da jeg trappet opp på SATS Ila for en helvetes løpetime. Bena føltes skikkelig tunge og jeg følte et hold komme snikende bare jeg beveget meg i retning møllene. Jeg kjente bena var tunge, holftene føltes ikke bra, kneet, var det grinte mon tro,? jeg var rett og slett serdeles lite motivert for å gjøre noe som helst fysisk. Etter en ekstremt rolig oppvarming begynte jeg første intervall på tre min, med relativt rolig intensitet, og etter et minutt var det bare å hoppe av å konstantere HOLD, skikkelig. Føltes som gymtimene på barneskolen da man bare kjørte på uansett.  Etter å puste rolig og bare gå et minutt kjentes det bedre ut, og jeg beynte å kjenne at dette kanskje kunne være mulig å gjennomføre noen intervaller før jeg evntuelt forlot timen. Løpetimene på SATS er veldig populære så man må booke seg på en uke i forveien, en ting som gjør at hvis man først har fått innpass, drar man uansett. Løpet som lå foran var pyramideintervall på 3, 4, 5, 6, 5, 4, 3, 2 minutter. Ved 3. intervall kjente jeg at jeg kom til å gjennomføre men jeg måtte nok ta i litt mindre enn vanlig. Etterhvert som intervallene kom, gikk det bedre fordi jeg ikke kjørte så hardt som jeg kanskje hadde gjort til vanlig. Etter timen til tross for at jeg bare tilbake la 8 km, følte jeg meg særdeles flink. Jeg løp ned i garderoben og kastet på meg ytterklærene.

Da jeg tok av jobbeskoen møtte dette synet meg:

Heldigvis så det veldig mye verre ut enn det det var. Jeg hadde vært en smule slurvete med å klippe neglen på lilletåen og det satt sitt spor i tåen ved siden av. Jeg merket det såvidt mens jeg løp, men det så ut jo som en liten massaker da jeg tok av skoen.

Så for å konkludere: Dagens løping bød på både blod og svette, mens tårer får jeg spare til siden.

/Hege