The world according to Hege

… eller var det motsatt?

Jeg kom hjem fra Pakistan og kom på at husnøkkelen min burde egentlig ha befunnet seg i jakkelommen. Jeg sitter da på flyet og oppdager at den ikke gjør det. Jeg har jo drasset på jakken min hele dagen, og ved en anledning har ting falt ut av jakken på vei til sikkerthetsjekk nr 150 på flyplassen (før innsjekking). Hmm, jaja tenker jeg da, da ligger den sikkert i den andre vesken min som ligger i bagasjen. Får krysse fingrene for at bagasjen kommer med da. Etter 40 min med intens strirring på bagasjebåndet på Gardermoen, hvor jeg stirrer på esker og koffereter i hopetall, se jeg endelig vidunderet, kofferet, den er med! Gleden var likevel kortvarig, for da jeg på flytoget åpner koffereten for å lokalisere overnevnte veske, oppdager jeg at den er tom. Ingen husnøkkel. Veldig flott at den andre nøkkelen til leiligheten er med Daniel som er på en toukers tur til Venezuela. Flaks.

What to do? Jeg hadde på forhånd ringt min snille bror som er så grei og henter med på flytoget. Vi drar opp til kjæresten hans og river opp hele bagasjen. Nøkkel der? Nope. Ok, plan B. Jeg spør bror om jeg kan låne bilen (familiebil ikke egentlig hans) for å kjøre til Asker for å hente reservenøkkelen. Bror må kjøre meg til der han har parkert (han har lånt kjæresten sin bil). Der står vi i 20 min å prøver å få bilen ut, det er jo selvfølge griseglatt og alle vet at Oslo kommune er resere på å måke og fjerne snø! Når vi står der og sliter og dytter osv. ser jeg opp på boligene over. Der står det i to etasjer mennesker i vinduene og ser ned på vår kamp mot snø og is. Jeg blir litt oppgitt og vinker. Sakte, men sikkert lukker gardinene seg igjen og menneskene forsvinner igjen. Bror roper med sin militære stemme, “Hei, kan du hjelpe oss?” til en mann som prøver å snike seg forbi. Endelig var bilen løs.

Jeg kjører til Asker og finner nøkkelen. Jeg blir over natten da jeg mener jeg har reist nok den dagen. Dagen etter drar jeg hjem til leiligheten. Reservenøkkelen funker bare til døren min, så jeg må ringe på til noen åpner porten for meg. Flott. Jeg merker at jeg begynner og bli syk. Flaks, da slipper jeg og gå ut. Dagen etter er damen som jeg skal bestille ny portnøkkel av borte fra kontoret, og den stressete resepsjonisten helt i villrede over hva hun skal gjøre. Jeg glemte å fortelle at kjøleskapet er tomt og jeg lever på pasta og ketchup. For å spice opp min overnevnte mat, åpner jeg chillipulveret jeg kjøpte i Pakistan. Vips fikk jeg alt i nesa, det i kombo med influensa er en vinnende kombo. Jeg tror at verden hadde blitt et morsommere sted om jeg hadde installert kamera i leiligheten og lagt ut filmer hver gang jeg klønet (kunne blitt et ukentlig show).

Jepp nå sitter jeg her innestengt og imorgen, IMORGEN skal jeg endelig ut herfra frisk og fin (sånn passe hvertfall) og får ny portnøkkel i løpet av dagen! Whoop whoop!

Har du hatt noen dager der hvor alt som kan gå galt går galt?

Jeg har nå kommet hjem fra Pakistan og er i leiligheten min, til tross for at husnøklen min forsvant et sted mellom hotellet og en av fem sikkerhetssjekkene på Islamabad Int Airport. Seriøst, i løpet av de to siste ukene har jeg har mest kroppskontakt med (kvinnelig) sikkerhetspersonell på flyplasser. Heldigvis påkledd, men det var en god del boobgrabbing som ikke norskesikkerhetsvakter prioriterer.

Back to business, jeg skal fortelle om mitt inntrykk av hvordan det var å jobbe hos Telenor Pakistan. Men først et bilde fra vinduet hos TP.

Ingenting er som løse kyr og bøfler utenfor kontorvindu.. Kunne gjerne tenke meg det på fornebu også

På TP er det åpnet kontorlandskap sånn som på Telenor i Norge, dette er ikke vanlig praksis i Pakistan. Vanlig praksis er at sjefen har et egent kontor som man må booke tid for å kunne snakke med. Hos TP kan man bare gå bort til pulten til sjefen og snakke med han. Det er en uformell atmosfære og folk går kledd som de vil. Vanlig arbeidstid er fra 9-18 selv om mange jobber mye mer.

Folk er veldig lett å jobbe med, det er lite kjønnsforskjeller på arbeidsplassen, selv om det MYE flere menn enn kvinner der. Likevel møtte Diep og jeg mye respekt og samarbeidsvillighet blandt våre kollegaer. Det som var så fint var at folk er lette å snakke med og hjalp oss masse med å komme i kontakt med folk som kunne svare på spørsmål og hjelpe oss på andre måter. Vi fikk masse supre møter og knyttet mange kontaker selv utenfor Telcobransjen. Utrolig vellykket tur. Vi var jo i Pakistan for å gjennonføre en marketsundersøkelse for produktet vi jobber med. Vi møtte verdens tøffeste dame. Hun som var sjefen for marketsundersøkelseavdelingen hos TP. Hun hadde bein i nesa for å si det sånn. Hun kunne gå opp til sjefen sin og si direkte om noe ikke funket og fortelle akkurat hva som var feil, foran alle. Hun fikk ting gjort, hun fikset byrå som utførte fokusgruppene og prutet heftig på prisen. Beintøff dame, og ingen turte og si henne imot.

Her er noen hotte tips for å gjøre en godt inntrykk.

1. Pakistanske klær som jeg fikk låne av en venninne i Norge, ble en liten snakkis og folk tok lett kontakt pga det. Vanlige klær funker selvfølgelig helt fint, men har man tidsbegrensninger er det best å få folk i prat så fort som mulig. Pakistanere er veldig vennlige og pratsomme. De spøker mye med hverandre på arbeidsplassen (spesielt etter kl 16). Hot tips, la alle skjørtene som går over knærne ligge hjemme. Ikke noe vits å bruke det på jobb, uten bukse under.
2. Vi hadde flaks, mens hele Norge så på VM på Ski, så hele Pakistan på World Cup i Cricket. Kjempebra mulighet for å imponere. Vi hadde en kjempehit med å avslutte alle presentasjonene med bilde av helten av cricketlaget til Pakistan, i aksjon, men teksten “Thank you”. (Det skal sies at når cricket kampene begynte var det litt færre som satt ved pultene sine, og veldig mange foran TVene)
3. Får å løse opp stemingen når man er nyankommed funker godteri kjempefint. Kjøp gjerne pakistansk godteri fordi det vet man de liker. Norsk sjokolade kan være bra, men ta med nok. Det vil være mindre poppis enn det pakistanske godteriet, men jeje. Da er det mer melkesjokolade til meg. Dette trikset visste vi ikke, men vær pakistanske kollega fra Norge gikk ut og kjøpte godteri og sa det var fra oss.
4. Diep og jeg fikk visittkort dagen før vi dro. De hadde den flotte tittlen “project manager” på dem, mest for å imponere de vi møtte. Hirarki er mye mer viktig der enn her.
5. Vær høftlig, vis respekt, og folk er ikke redd for å diskutere ting. De snakker gjerne om Islam, India-Pakistan konflikten, og andre mer alvorlige temaer, bare la dem begynne å snakke om det, for det vil de gjøre.
6. Fortell dem gjerne noe fint man har opplevd i Pakistan, som nordmenn liker de at man skryter av landet deres.

Det var høye sikkerhetsnivå hos TP væpnete vakter, metaldetektor, og bombehunder. Følte meg trygg der.

TP kontor F11 med sikkerhetsvaktene.

Kantinen var konge, super spicy mat som kostet 10 kr for buffet. Nam…

Vi var veldig heldig og fikk dra ut i felten og besøke easypaisa agenter. Telenors pengeoverføringstjenester hvor man sende og motta penger, tegne et telenor abonement, sette opp en mobil konto, betale regninger osv.

Har hatt en kjempebra erfaring med å gjøre business i Pakistan. Folk er åpne, hjelpsomme, direkte, og gjør det de sier de skal gjøre. Krysser fingrene for at jeg får kommet tilbake.

Alkohol er jo forbudt i Pakistan, men kan drikkes på den diplomatiske enclaven der Diep og jeg var på lørdag. Etter noen øl bestemte vi oss for å fortsette “festen” på hotellet, der alkohol kan bestilles til rommet, men kun hvis man IKKE er muslim.

Denne samtalen foregikk mellom Diep og respsjonisten.

Diep: Hi, I would like to order red wine, please. Do you have that?

R: Yes we do, what kind do you want?

Diep: What kind do you have?

R: We have whiskey, bourbon, gin and beer.

Diep: ehhhh….? Ok, do you have white wine?

R: Yes, we do. What kind do you want?

Diep: What kind do you have?

R: We have whiskey, bourbon, gin and beer.

Diep: We’ll have 6 beers then.. Thanks.

Disse ølene var ganske gode og man merket ikke at det var 7,5% (!!!!!) før dagen derpå. Vi ringte vår pakistanske kollega og inviterte han inn på skravling. Da vi bestilte en ny runde øl, fikk Diep naturlig nok spørsmål om hun var muslim, noe hun kunne avkrefte. (Da hadde vår muslimske ikkedrikkende kollega gått inn på rommet sitt for å gjemme seg).

Disse konsekvensene av de sterke ølene var først og fremst at jeg tapte ganske heftig debatten om alkohol var en ond ting eller ikke med min muslimske kollega. Det ble kanskje enda mer tydlig dagen etter, da hadde laget et fullstappet program om tur opp på fjellet med restauranten og utsikten med fem i bil langs bratte og svingete veier.. urk.. Sjefen hadde nemlig ankommet landet.

Jeg har nå vært i Pakistan en drøy uke. Grunnen til at jeg ikke har blogget før, er rett og slett jobb fra 9 -18 + noen jobbrelaterte telefoner i etterkant + midddag, shopping og sightseeing, gjør det hele litt vanskelig å få skvist inn tid. Men fytterakkern så mye morsomt og spennende jeg har opplevd.

Før vi satt oss på flyet for en uke siden tok Diep taxi ned til Oslo S. Den pakistanske taxisjåføren syns det var VELDIG kult at hun skulle til Pakistan og Islambad, men da hun sa hun skulle fly turistklasse på PIA, måtte han innrømme “det er en jungel”. Og sannelig, det stemte ganske godt. Det var kanskje like mange barn som voksne og det var alltid en eller to som gråt i kor. Nå har det seg sånn at barnegråt i en av to tilfeller fremprovoserer latter, fremfor irritasjon i mitt tilfelle. Så det var egentlig ikke noe problem. At hun jenta ved siden av meg finner ut at techno-trance-master-bollywood på dødshøyt er en fin avkoblig (for henne), gjorde meg hakket mer irritert. Jeg måtte både ha ørepropper og øreplugger utenpå med “relax radio” og klarte forsatt ikke å stenge ute den pakistanske teknotrancen. Jeg fikk omsider sove, og vi ankom flyplassen to timer forsent, flyet var nemlig forsinket. Jeje, da er det bare å stå i kø. Vi valgte foreigners/diplomates, men følte at vi kunne likesågodt gå i “children/unaccompanied women” kategorien. Vår pakistanske kollega med lokalt pass, kunne nærmest løpe gjennom køen og stod å ventet ved bagasjen.

Vi ble eskortert i med et følge på tre biler, en til oss, en til bagasjen og en til de væpnede sikkerhetsvaktene. Vi ankom Serena hotel og skulle om få timer møte en annen Telenor kollega for sightseeing. Først måtte vi gjennom en politisperring, så måtte vi gjennom enda en sjekk av motorrom og bagasjerom, så måtte vi gjennom enda en sikkerhetskontroll med speil for å sjekke om det var gjemt noen bomber eller tilsvarende under bilen, og så kom vi inn på parkeringsplassen. Det skal ikke stå på sikkerheten altså. Så måtte vi gjennom en metalldetektor og så kjøre all bagasjen på en gjennomlysning. Så kom vi inn på hotellgrunnen. Da vi hadde kommet oss opp til inngangen til hotellet, var det en siste metaldetektor før vi kunne komme inn resepsjonen. Bare for å understreke, dette må vi gjøre hver eneste gang vi skal inn på hotellet. Diep og jeg skiftet til pakistanske klær og var klar til utforskning av denne byen.

Vi dro opp på et fjell med utsikt over hele byen og spiste brunch med vår Telenorkollega. Det het Daman -e- Koh. (Dette skrev jeg forsåvidt om i forrige post, men jeje reprise er ikke så dumt) Veldig fint å kjøre opp dit, selv om det var snirklete og sjåføren kjørte grisefort med motgående trafikk som tok like mye hensyn. På veien opp dit var det noen aper som noen turrister var opptatt med å mate. Jeg har jo ganske mye erfaring med å se aper, så vi kjørte fort videre. Det som er litt morsomt er jo at på vei opp dit, finnes det noen beryktede villsvin, som er ansett som kjempefarlige, og de liker visstnok å gå ut i veien midt på natten. Vi så ikke dem

Da vi skulle sette oss i bilen for å reise ned igjen snudde jeg meg plutselig og la merke til at det var en guttegjeng på kanskje 15 gutter bak oss. Min umiddlebare reaksjon var de skal rane oss.  De fortale vår pakistanske kollega at de hadde aldri vært i Islamabad og syns det var veldig facinerende med Diep og meg i pakistanske klær, og lurte på om å få ta et bildet. Det kom fra Sindt provinsen. Vips var photosession i gang. De byttet på for å stå ved siden av oss, det gikk på skinner. Jeg følte meg teit fordi jeg hadde vært så fordomsfull.

Vi besøkte så Faisal Moskeen, og Diep og jeg var jo korrekt antrukket til et slik besøk og fikk gå inn da de slapp inn folk for bønn. Vi gikk opp på kvinnenes galleri (ikke lov i det vanlige store rommet) og satt oss ned. Vi sitter ned for å observere, men plutselig gir en av damene tegn til at vi skal komme bort og sette oss ved dem. Jaja tenker vi og går å setter oss på deres tepper som de har ryddet plass til oss på. Vi skjønner at flere damer kommer til på begge sider og vips var bønnen igang. Hehe. “Hva gjør vi nå?” Vi kunne jo ikke bare stikke! Vi måtte bare følge med på alle bevegelsene bøy ned halvveis, sett seg ned på knærne, pannen i gulvet og opp igjen, mens imamen sang ut Koransitater på arabisk (vet strengt tatt ikke hvilket språk det var). Situasjonen er så utrolig absurd at Diep begynner og le. Jeg får sikkelig panikk, og sier til henne. “Du MÅ slutte”, hvorpå hun fniser litt til, “Tenk på det som en yoga time!” Heldigvis var det setningen som gjorde underverker. Diep sluttet å le og vi “ba” (gjorde de riktige bevegelsene i det minste) på rekke og rad med kanskje 20 damer. Helt absurd! Men vi fikk jo nesten testet hva det vil si å be da, selv om det kanskje ikke var så frivillig som det burde. Gruppepress gjør underverker

Vi avslutter dagen på hotellet med en massasje, og dagen etter er det første dag på jobb i Pakistan…

Dette er bare en liten oppdatering da jeg har vært våken siden klokken 04.00  idag tidlig (jet lag), og klokken nå er 21.30 og jeg sitter ned (alene) for første gang etter en lang og utrolig spennende dag hos Telenor Pakistan.

Igår var vi på sights seeing, og så masse kule ting i byen. Alle vi snakker med her nede sier likevel at Islamabad er ikke “ekte” Pakistan, til tross for at det er hovedstaden. Islamabad er nemlig ikke den ekte hovedstaden, den ble konstruert en gang på 60 tallet og alt det administrative finnes her. Før var det Karachi, og Karachi er fortsatt et business center. Islamabad har ca 1,2 million mennesker, noe som ikke er så veldig mye når man tenker på at landet har over 160 millioner innbyggere!

Igår gikk Diep og jeg i pakistanske klær og fikk mye positiv oppmerksomhet av den grunn. I følge vår pakistanske kollega, mente han at han kunne se at folk likte at vi gikk med deres klær.

Imorgen (vel og merke om jeg ikke er like sliten) skal jeg skrive om de utrolig morsomme tingene vi så og opplevde på søndag.

Nå er det rett i seng for meg, etter et deilig (kort) bad på rommet i Serena Hotel.

Bilder kommer når jeg får bildene fra de andre, siden jeg bare har bilder av de andre… Ok, dere får ett da…

Bilde en: Pakistansk mat og søtlassi (ligner veldig mye på indisk) det øverste “naan” er egentlig en del av desserten.. Buffet+kunnskapsfail..

Ok da, ett til…

Bilde to. Utsikten fra restauranten over Islambad, det var der vi spiste den overnevnte maten

/Natta